Som i enhver lavscorende sport er mål det som vinner fotballkamper. Alle har sine egne kriterier for hva som gjør et mål flott. For noen kan det være et øyeblikk av individuell briljans fra en talentfull spiller, mens det for andre er estetikken i et lagspill som inspirerer dem.
Konteksten rundt en fotballkamp teller også. Mens et flott mål scoret i en vanlig liga kan være minneverdig i seg selv, har et mål scoret i en viktig cupkamp eller i en mesterskapsavgjørelse større tyngde på grunn av betydningen.
Og mens noen mål har gått inn i historien, var det noen utmerkede mål scoret før TV-æraen eller YouTubes inntog som har gått tapt for ettertiden.
Her er imidlertid fem av målene som regelmessig havner på listen over tidenes fotballmål.
Diego Maradona 1986 VM-kvartfinale, Argentina mot England
I 1986 møtte Argentina England i VM-kvartfinalen i Mexico by.
Kampen hadde store politiske og sportslige konnotasjoner. På den sportslige fronten hadde de to vært rivaler siden de møttes i VM-kvartfinalen i 1966. England vant en tøff kamp hvor Rattin, den argentinske kapteinen, ble utvist, og laget ble kalt «dyr» av Alf Ramsey, Englands manager på den tiden, en merkelapp som forårsaket stor fornærmelse i Argentina. Så i 1982 gikk de to landene til krig da Argentina invaderte den britiske avhengigheten Falklandsøyene, som de kalte Las Malvinas. Nesten tusen mennesker på alle sider ble drept i konflikten før britene gjenerobret kontrollen over øyene.
Spenningsnivået var høyt da lagene sparket i gang andre omgang på Azteca Stadium med stillingen fortsatt målløs. Så tok Argentina ledelsen under svært kontroversielle omstendigheter, da deres lille stjerne Diego Maradona steg til heading mot den engelske keeperen Peter Shilton og, usett av kampens dommere på det tidspunktet, dyttet ballen i nettet med hånden. Etterpå hevdet han at målet var scoret med «Guds hånd».
Det var imidlertid hans andre mål fire minutter senere som fikk den uruguayanske kommentatoren Victor Hugo til å kommentere «Jeg vil gråte, å hellige Gud, leve fotballen! For et mål!»
Maradona plukket opp ballen på egen banehalvdel, og snurret unna to engelske spillere, Peter Beardsley og Peter Reid. Mens han beveget seg mot det engelske straffefeltet, begynte han å øke tempoet, og etterlot forsvarerne i sitt kjølvann. På kanten av området gled han forbi forsvarerne Terry Butcher og Terry Fenwick før han rolig rundet Shilton og skjøt ballen i mål.
Det var et øyeblikk av sublim individuell ferdighet som ikke bare hjalp til å vinne kampen, men også understreket Maradonas rykte som en av de største spillerne gjennom tidene.
Carlos Alberto 1970 VM-finale, Brasil mot Italia
På mange måter det motsatte av Maradonas mål, er scoringen fra den brasilianske kapteinen Carlos Alberto en av de store laginnsatsene gjennom tidene.
Som alltid er konteksten for kampen viktig. Selv om VM-finalene i 1970 på ingen måte var det første slike arrangementet som ble sendt på TV, var de de første som ble sendt i farger, en fakta som gjør at de lever lenge i minnet til folk i en viss alder.
Og stjernene i turneringen var i stor grad Brasil-laget med sine karakteristiske gule skjorter og blå shorts, med en håndfull spillere som ble globale husnavn, Pelé, Rivelino, Jairzinho og Tostao.
Laget nådde sin tredje finale på fire turneringer og møtte et Italia-lag som hadde sine egne stjerner som Gigi Riva og Gianna Rivera.
Men på en trykkende varm ettermiddag spilt foran mer enn 100 000 tilskuere på Azteca Stadium i Mexico by, serverte Brasil et festmåltid av angrepsfotball, selv om de etter å ha tatt ledelsen takket være en heading fra Pelé, ble satt tilbake da de slapp inn en utligning av Robert Boningsena etter en defensiv feil. Det var imidlertid i andre omgang at Brasil virkelig våknet, og Gerson og Jairzinho gjenopprettet ledelsen mens kampen nærmet seg slutten. Det var da de produserte sitt briljante fjerde mål.
Med kampen spilt knapt over gåtempo i den trykkende varmen, fant Tostao sin midtbanepartner Clodaldo som startet en svingende dribling som tok fire italienske spillere ut av spillet. Ballen fant veien tilbake til Tostao som spilte den fremover til Jairzinho på venstrekanten, som kuttet inn og fant Pelé som sto midt på banen like utenfor 16-meteren. Angriperen kontrollerte ballen og trillet den rolig inn i rommet på høyre kant av straffefeltet for høyreback og kaptein Carlos Alberto som skjøt den hardt inn i det fjerneste hjørnet.
Passende nok var det Alberto selv som noen minutter senere løftet VM-trofeet, for tredje gang Brasil hadde vunnet trofeet.
Marco van Basten EM-finalen 1988, Nederland mot Sovjetunionen
Et av de vanskeligste skuddene å utføre i fotball er volleyen, på grunn av vanskeligheten med å kontrollere og gi retning til en ball i bevegelse mens den er i luften.
Marco van Bastens mål for Nederland i EM-finalen 1988 mot Russland er et av de fineste eksemplene på sjangeren som noen gang er utført. Det hadde også enorm betydning for nederlandsk fotball fordi det hjalp dem å sikre sin første, og til dags dato eneste, store internasjonale turneringsseier.
De "nesten-mennene" i internasjonal fotball, som hadde tapt finalene i både VM 1974 og 1978, startet Nederland EM 1988, som ble holdt i det som da var Vest-Tyskland, som forhåndsfavoritter med en tropp som hadde tre superstjerner – Ruud Gullit, Frank Rijkaard og van Basten selv – alle som spilte klubbfotball for det italienske laget AC Milan.
Etter å ha slitt i starten, ble nederlenderne gradvis sterkere etter hvert som turneringen skred frem, og startet finalen som klare favoritter til å slå russerne. Gullit ga dem ledelsen med et heading i første omgang, og så, ni minutter inn i andre omgang, kom van Bastens øyeblikk. Venstremidtbanespiller Arnold Mühren slo et dypt innlegg til den andre siden av straffefeltet hvor van Basten mottok ballen i en skarp vinkel.
I et øyeblikk svingte spissen hoftene og smalt inn en ustoppelig volley som suste forbi den russiske keeperen Rinat Dasayev og inn i det fjerne hjørnet. Van Basten scoret nesten tre hundre mål i sin karriere, men ingen var bedre enn det.
Zinedine Zidane, Champions League-finalen, Real Madrid mot Bayer Leverkusen
Zinedine Zidane hadde en strålende karriere som spiller, vant VM med Frankrike i 1998, ligatitler i Italia og Spania, og utmerkelsen som spillets beste spiller, Ballon d'Or. Han har også hatt betydelig suksess som trener, og vant Champions League tre år på rad med Real Madrid.
Han scoret 125 mål i løpet av sin spillerkarriere, inkludert to i VM-finalen mot Brasil, men scoringen han huskes mest for kom fire år etter det, da han spilte for Real i Champions League-finalen, spilt i Glasgow, Skottland, mot Bayer Leverkusen fra Tyskland.
Han hadde kommet til Real fra det italienske laget Juventus ved starten av 2001–2002-sesongen for en verdensrekordavgift, men hadde slitt i sin første sesong i klubben, og stemmer ble hevet som antydet at han ikke var verdt de store pengene som ble betalt for ham.
Disse tvilene ville bli utslettet i et enkelt øyeblikk. Med stillingen lik og pause nærmende, brøt Roberto Carlos ned venstre side og sendte inn et høyt buet innlegg mot Leverkusen-boksen. Stående like innenfor straffefeltet fulgte Zidane ballen hele veien, stabiliserte balansen, og svingte hoftene for å utføre en perfekt volley som var forbi den tyske keeperen før han i det hele tatt kunne røre seg. Real ville gå videre til å vinne kampen og sikre sin niende europeiske krone.
Estaban Cambiaso 2006 VM Argentina mot Serbia
Noen ganger kan en motstander bare være for god for deg, som Serbia fikk erfare på den harde måten da de møtte Argentina under gruppespillet i VM 2006 i Tyskland.
Allerede ledende én-null, produserte det argentinske laget på halvtimen et av de mest fengslende målene som noen gang er sett i et VM, som deres spiller Hernán Crespo beskrev som "det vakreste målet". De plukket opp ballen dypt på egen banehalvdel, begynte å pasning og bevege seg i trekanter over hele banen, og spilte i en stil som minnet mer om en treningsøkt enn en faktisk kamp.
Innholdet var opprinnelig bare for å spille i et kontrollert tempo, bevegelsen akselererte etter hvert som den nærmet seg det serbiske straffefeltet før Javier Saviola spilte den til Crespo som, på sin side, helhælte den inn i banen til midtbanespiller Esteban Cambiasso, som allerede hadde vært involvert i bevegelsen tre ganger, for å smelle den i mål. Hele bevegelsen besto av 25 pasninger og hadde tatt ett minutt å bygge opp.
